Um å bera

Etter jeg begynte å jobbe med Ibsen og Hamsun sine dikt sammen med ungdommer, har jeg fått opp øynene for lyrikk. Jeg har kommet fram til at jeg er fryktelig glad i dikt. Det vil si, ikke alle dikt da, men mange.  Jeg synes dikt uttrykker så mye med få ord. Følelser forsterkes gjerne gjennom et dikt. Jeg kommer aldri til å bli en diktskriver selv, men kommer alltid til å sette pris på tekster som får meg til å kjenne meg igjen, bli rørt, føle, tenke og le.
Det er vanskelig å velge ett favorittdikt, men her om dagen kom jeg til å tenke på en av mine favoritter; "Um å bera" av Jan-Magnus Bruheim. Første gangen jeg leste diktet var på et bursdagskort jeg fikk av en av mine aller beste venninner. Her deler jeg det med dere:

Skapte er vi te bera

og lette børene for kvarandre.

Til fånyttes lever ingen.

Men våre eigne bører

skal vi bera åleine.

Stor og 

verdfull er sorgi

som ikkje kan delast av andre.

Men fatigsleg, liti og arm er den glede

som du vil ha åleine;

Hjelpelaus er den 

som ikkje har nokon å hjelpe,

og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraumen

turkast han inn —.

Den mannen har tyngste børi

som ingenting har å bera.

Jan Magnus Bruheim

Og med det ønsker jeg alle en fortsatt fin torsdags ettermiddag. 

Har du et favorittdikt? Del!